Diagnostiske begrep i den digitale verden. Fordeler og ulemper.
I løpet av det siste tiåret, og enda mer etter COVID-19 pandemien, har vi blitt mer oppmerksomme på viktigheten av psykisk helse, og mange finner det nå mer naturlig å oppsøke terapi.
Dagens digitale tidsalder, med sosiale medier, kjendiser og influensere, har ført til en betydelig endring i hvordan vi oppfatter og forstår psykisk helse, og terapi er ikke lenger bare for «gale mennesker».
Vi kan stadig lese og høre om andre menneskers kamper, deres problemer, hvordan de aksepterer sine problemer, og hvordan de prøver å håndtere dem. Dette er en god ting, siden psykiske problemer kan påvirke livene våre like mye, noen ganger til og med mer, enn fysiske problemer.
Diagnostiske begrep, som en gang var begrenset til kontorene til psykologer og psykiatere, har blitt stadig mer normalisert, og ord som «angst», «depresjon», «traume» og «dissosiasjon» har blitt en del av vårt daglige vokabular når vi beskriver hvordan vi føler oss.
Mens denne endringen har sine fordeler og positive effekter, har den økte fokuseringen og daglige bruken av diagnostiske begrep også introdusert noen utfordringer som vi trenger å være klar over. Denne artikkelen vil drøfte fordeler og ulemper med diagnostiske begrep og erkjenne deres økende betydning i vår digitalt tilkoblede verden.
Hva er diagnoser?
Diagnoser er begreper som brukes av psykiatere og kliniske psykologer for å beskrive og klassifisere spesifikke psykiske helseproblemer en person kan oppleve. En diagnose spesifiserer ulike symptomer, følelser, tanker eller atferd en person opplever eller utviser.
Avhengig av hyppighet, intensitet og effekt disse symptomene har på dagliglivet og livskvaliteten, kan det gis en diagnose. En diagnose forklarer ikke nødvendigvis hvorfor en person sliter, men kan bidra til å beskrive hva en person sliter med, og brukes som et begrep når en rekke symptomer presenteres sammen.
Normalisering av diagnostiske merkelapper
Kjendiser, influensere og sosiale medieplattformer har spilt en avgjørende rolle i å bryte ned barrierer rundt diskusjoner om psykisk helse. Mange fremtredende personer har snakket åpent om sine kamper og erfaringer med diagnoser som angst, depresjon eller ADHD.
Denne åpenheten har bidratt til økt bevissthet og redusert stigma rundt psykiske problemer og psykiske helseforhold, og oppmuntret andre til å søke hjelp og dele sine egne historier.
Videre gir sosiale medieplattformer rom for at enkeltpersoner kan koble seg til andre som deler lignende erfaringer og diagnoser.
Støttegrupper og nettbasert fellesskap har oppstått, og tilbyr verdifull støtte og ressurser for de som navigerer gjennom kompleksitetene i psykisk helse.
Imidlertid reiser denne økte synligheten av psykiske helseproblemer og diagnoser også viktige spørsmål om deres bruk, forståelse og mulige konsekvenser. For eksempel kan vi se kjendiser som promoterer bruken av angstdempende midler og antidepressiva som er kraftige psykofarmakologiske behandlinger.
Bruken av medikamenter for psykiske problemer kan være svært nyttig som et kortvarig verktøy for å lette gjennomføringen og utviklingen av gode verktøy og strategier, men dette må evalueres i hvert enkelt tilfelle sammen med en profesjonell innen psykisk helse. Å annonsere bruken av psykofarmakologiske behandling som noe som vil forandre livet ditt og ta bort problemene dine kan være ganske skadelig.
Ikke bare er det ikke sant fordi vi ikke har en pille som alene kan ta bort våre psykiske problemer. Det kreves flere tiltak for å behandle et psykisk problem, og hvis bruk av medikamenter er den eneste behandlingsplanen man følger, så vil en måtte være på medikamenter resten av livet – noe som har vist seg å ha begrensede effekter.
Det er bra å fjerne stigmatiseringen av psykofarmakologiske behandlinger fordi de noen ganger er nødvendige og ikke er problematiske.
Imidlertid har noen klienter oppsøkt terapi og trodd at de er i fornektelse eller har undertrykt problemene sine fordi de er den eneste personen i vennegruppen sin som ikke tar angstdempende midler eller antidepressiva, og derfor tror det må være noe galt med dem. Her kan vi ha gått for langt med å normalisere psykofarmakologisk behandling, ettersom medisinering bør være et nyttig verktøy når det er nødvendig, og ikke en grunnleggende menneskelig nødvendighet.
Fordeler med diagnostiske merkelapper
Bruken av diagnoser kan være et nyttig verktøy for fagfolk, og muliggjør kommunikasjon mellom ulike disipliner og fagpersoner. Det kan være nyttig når man undersøker visse problemer og behandlinger, og det kan gi retningslinjer for hvordan man kan gripe inn når man står overfor psykiske problemer.
For mange enkeltpersoner gir det en følelse av lettelse å få en diagnose, da man føler at det nå er et ord eller en forklaring på det man går gjennom, og at dette ikke er noe man går gjennom alene. Normaliseringen av diagnostiske termer har gitt aksept og anerkjennelse til mange enkeltpersoner, og å vite at andre har lignende erfaringer kan redusere følelser av å være alene og oppmuntre folk til å søke den hjelpen de trenger.
Diagnoser fungerer som et felles språk, som gjør at enkeltpersoner kan kommunisere sine opplevelser mer effektivt. Når folk bruker termer som «depresjon» eller «sosial angst», legger det til rette for forståelse og fremmer empati, både innenfor og utenfor fellesskapet for psykisk helse.
I mange helsesystemer er diagnoser nødvendige for forsikringsdekning og tildeling av midler. En anerkjent diagnose kan sikre at enkeltpersoner har tilgang til de økonomiske ressursene som trengs for å støtte deres terapeutiske prosess.
Ulemper med diagnostiske termer
Selv om det er mange fordeler med bruken og normaliseringen av diagnoser, er det noen utfordringer vi må være klar over og ta hensyn til når vi bruker dem.Diagnoser kan fortsatt bære stigma, selv i dagens mer åpne og aksepterende samfunn. Fordommer og misforståelser om spesifikke psykiske helseforhold vedvarer, noe som kan føre til diskriminering og sosial isolasjon. Noen enkeltpersoner kan fremdeles unngå å søke hjelp eller være åpne om sine utfordringer på grunn av frykten for å få en diagnose, selv om det er en økt bevissthet og normalisering av psykiske problemer. Noen ganger kan det å få en diagnose også ha en negativ effekt på andre områder av en persons liv. For eksempel kan det i noen land føre til ekstra kostnader for helseforsikring hvis man har fått en diagnose. Diagnoser kan også introdusere skjevheter både i behandling og oppfatning. Klinikere kan fokusere for mye på diagnosen i stedet for individets unike behov og styrker, og de spesifikke funksjonene problemene kan ha. I så fall vil man fokusere mer på beskrivelsen av problemet og dets symptomer i stedet for dets spesifikke årsak og vedlikehold. I tillegg kan diagnosen til og med forsterke de opplevde problemene ettersom de blir en del av personens identitet. For eksempel kan en person unngå eller være fritatt fra visse situasjoner på grunn av deres diagnose, når de kanskje ville vært i stand til å håndtere situasjonen mer eller mindre bra. Det kan også gjøre det vanskeligere å bli bedre, siden man kanskje fokuserer mer på diagnosen enn på behandlingen, og får diagnosen til å vare evig selv når det ikke er nødvendig. Den økte bruken av diagnostiske termer i vårt daglige vokabular har ført til en potensiell risiko for sykeliggjøring, der normale variasjoner i atferd og følelser blir merket som lidelser. Dette kan føre til unødvendig medikalisering og behandling. For eksempel hører vi nå oftere «jeg er engstelig for eksamen» og «det gjorde meg veldig deprimert» i stedet for «jeg er nervøs» eller «jeg er trist», som er helt normale følelser vi noen ganger trenger å ha og oppleve. Disse følelsene er ikke problematiske eller noe som bør behandles. Negative følelser er en nødvendig del av det menneskelige livet, så lenge det ikke begynner å påvirke din daglige funksjon eller generelle livskvalitet. Diagnostiseringsprosessen er heller ikke feilfri. Feildiagnoser kan forekomme på grunn av kompleksiteten i psykiske helseforhold, overlappende symptomer eller utilstrekkelige vurderingsmetoder.
En feil diagnose kan føre til upassende behandling, noen ganger til og med gjøre at en person føler seg verre. Dessuten er det viktig å huske at alle enkeltpersoner og deres utfordringer er forskjellige. To personer med angst kan trenge to helt forskjellige intervensjoner, selv om de kan få den samme diagnosen. Hvis vi bruker en standardisert behandlingsplan eller protokoll for en bestemt diagnose, kan det hende vi ikke hjelper personen på best mulig måte.
Selv om det å få en diagnose kan gi en opplevelse av lettelse, så har de også potensial til å redusere enkeltpersoner til en rekke symptomer, overskygge deres unikhet, funksjon og kompleksitet. Dessuten er ikke problemene våre statiske og bør kontinuerlig evalueres. Symptomene vi viste da vi fikk diagnose endrer seg, spesielt med adekvat behandling, og vi oppfyller derfor kanskje ikke lenger kriteriene for den gitte diagnosen.
Dette betyr ikke at hvis vi begrenser bruken av diagnoser, så betyr det at en persons utfordringer eller problemer ikke er så alvorlige, eller at det er personens feil at de går gjennom dette. En diagnose bør ikke være nødvendig for at et problem skal være alvorlig eller kreve oppmerksomhet og behandling. Vi mennesker gjør alltid vårt beste med de ressursene vi har, men av og til er dette ikke alltid nok til å hjelpe oss med å få det bedre, og da kan dette føre til andre negative konsekvenser.
Balansert tilnærming: Bruke diagnostiske termer merkelapper klokt
I denne nye æraen med normalisering av diagnostiske termer og påvirkningen vi utsettes for i den digitale verden, er det avgjørende for psykologer og enkeltpersoner å nærme seg diagnose begrepene med forsiktighet og omtanke, samt være klar over deres fordeler og ulemper. Å fjerne stigma og normalisere psykiske problemer er viktig, og sosiale medieplattformer er et flott verktøy for å oppnå dette.
Imidlertid må vi være forsiktige med hvordan det gjøres, slik at vi ikke sykeliggjør normale negative følelser eller problemer fordi dette kan føre til enda verre problemer. Vi må også være forsiktige med hvem vi lytter til og følger på sosiale medier, siden det er mye feilinformasjon om psykiske problemer i sosiale medier.